|
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 25 om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand i Stortingets Energi- og miljøkomite den 21. oktober, ble USS invitert til å holde et innlegg.
Innlegget, som ble fremført av nestleder Liv Jorunn Frogner, inntas i det følgende sin helhet til medlemskommunenes orientering:
”Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) takker for invitasjonen til å få holde et innlegg i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 25 (2002-2003) om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.
USS har som hovedoppgave å ivareta medlemskommunenes interesser i utmarksspørsmål av enhver karakter. Dette gjelder bla spørsmål om forvaltning av utmark, forvaltning av rovdyr, forholdet mellom sentrale og lokale myndigheter i vernesaker og lokale myndigheters rolle i regelverk vedrørende arealforvaltning, som etter naturvernloven, plan- og bygningsloven, fjelloven, vannressursloven mv. Organisasjonen, som ble stiftet i 1996 av 40 kommuner, har nå i underkant av 70 medlemskommuner.
Med dette som bakgrunn, finner USS grunn til å kommentere følgende av det som fremkommer i Stortingsmeldingen;
1. Regjeringen legger opp til å intensivere skogvernet.
Når det gjelder selve vernebeslutningen, finner USS grunn til å påpeke at det er viktig at det ligger grundige faglige overveielser bak vedtaket. Som ledd i prosessen frem mot vernevedtaket, er det viktig at det gjennomføres befaringer og at lokale miljøorganer blir spurt til råds. Det må også kreves at vedtaket er skikkelig begrunnet slik at man kan etterprøve den faglige vurdering som ligger til grunn for vedtaket. Et slikt vedtak gjør det lettere å forsone seg med enn et ”skrivebordsvedtak”.
Det fremgår at Regjeringen legger videre opp til større grad av ”frivillig vern” og økt satsing på konfliktreduserende tiltak.
Dette er positivt. Det er viktig med samarbeid og dialog i verneprosessen. Det er lettere å forsone seg med vern når dette skjer i samråd med de berørte enn med et vedtak som ”trekkes ned over hodet” uten at de berørte har tatt del i prosessen.
For å forhindre at det blir store ord uten innhold, må det imidlertid kreves at Regjeringen fremlegger konkrete forslag til hvilke tiltak som skal iverksettes for å nå målet.
Ettersom det er gamleordføreren i Rollag som fremfører USS sine synspunkter, kan jeg kort forklare litt om hvordan verneprosessen i Trillemarka – Rollag Østfjell oppleves for de berørte.
Vernevedtaket for Trillemarka på vel 40.000 mål kom i slutten av 2002. Berørte parter forventet ikke at det skulle komme flere innspill i dette området, og hadde for øvrig heller ikke grunn til å tro at det skulle skje noe ytterligere, iallfall ikke før saken var ferdig behandlet. Så kom overraskelsen utpå nyåret. Det ble fremsatt et privat verneforslag fra naturvernorganisasjonene i det samme området, et forslag som fikk gjennomslag. Det ble deretter satt i gang en saksbehandlingsprosess for vern etter naturvernlova som berørte et område på vel 160.000 mål. Verken lokale myndigheter eller skogeiere var rådspurt om forslaget. Fremgangsmåten er et overgrep mot et lokalsamfunn hvor skog og jordbruk er grunnpilaren i busettinga. Og det er private eiendommer det her er snakk om. En slik framgangsmåte er ikke et konfliktdempende tiltak. Tvert i mot vil en slik fremgangsmåte virke konfliktskapende.
Regjeringen legger i Stortingsmeldingen opp til en rask og effektiv saksbehandling. Dette er et positivt signal, og vil for de berørte oppleves som et konfliktreduserende tiltak. Det er imidlertid grenser for hvilket tempo som kan anlegges slik at man ikke kommer i konflikt med en forsvarlig saksbehandling. Et nærliggende eksempel her er Trillemarka hvor prosessen gikk svært fort og uten at de berørte på forhånd var rådspurt.
Når det gjelder erstatningsordningen, er det viktig at det ytes skikkelige erstatninger. Får man tilkjent en ordentlig erstatning for vernet skog, vil det være lettere å akseptere at områdene beslaglegges til vern. Og her må en huske på at skogbruk er en langsiktig sak der det er generasjoner sitt utkomme og lokalsamfunns næringsgrunnlag det handler om.
Et alternativt oppgjør enn et rent pengevederlag, er makeskifte. Det fremgår av Stortingsmeldingen at Regjeringen ønsker å satse ytterligere på en makeskifteordning. Dette er vel og bra, men forutsetter jo selvfølgelig at det finnes statsgrunn på det angjeldende sted.
Videre må det også i slike tilfeller, hvor man har statsgrunn, undersøke spesielt hvorvidt ikke statens egen grunn i stedet kan vernes. En slik problemstilling er særlig aktuell i Trillemarka, der staten selv har store områder i umiddelbar nærhet, nærmere bestemt Sølvverksskogen på Kongsberg. Det er også verd å merke seg at Statsskog har lansert at de har områder på 150 –160.000 mål som kan være aktuelle verneområder.
Under enhver omstendighet må valget mellom makebytte og pengevederlag tilligge grunneier.
2. Naturvern
Også når det gjelder etablering av andre verneområder, er det viktig at dette kommer i stand på bakgrunn av ordentlige faglige forundersøkelser forut for vedtaket. Hva gjør et område så vakkert at det fordrer vern? Man må kreve faglige vurderinger og begrunnelser som gjør det lettere å forstå vernebeslutningen.
Det er også her viktig å sikre lokal deltagelse under prosessen.
Det fremgår av Stortingsmeldingen at Regjeringen tar sikte på å etablere tilfredstillende forvaltningsordninger. Dette gjelder vel først og fremst etter at vernebeslutningen er truffet. Det er viktig å sikre oppfølgning av vernebeslutningen, slik at man ikke får ”vern og reis” opplevelsen.
Forvaltningen av verneområdene bør skje lokalt, men det er også viktig at de sentrale myndigheter legger til rette for dette bla ved at det overføres tilstrekkelig med midler. Uten midler, er det ikke mulig å få gjennomført de nødvendige oppgavene. For å belyse dette skal jeg vise til to konkrete eksempler for to store verneområder, Setesdal – Vesthei og Dovrefjell. I disse verneområdene er det som kjent vedtatt et prøveprosjekt med lokal forvaltning for en 5 års periode. Det er ansatt folk lokalt til å forestå forvaltningen av områdene. Problemet er imidlertid at både de berørte kommunene og forvalterne opplever en sterk usikkerhet knyttet til finansieringen av forsøket med lokal forvaltning. Det er ikke gitt noen statlige garantier for tilstrekkelige midler i hele prøveperioden. Dette burde vært en selvfølge og USS ber komiteen markere dette i sin innstilling.
3. Lokalt miljøvernarbeid
Regjeringen ønsker å delegere mer miljøvernarbeid til kommunene. Dette er en målsetning vi ønsker velkommen. Men det er ikke nok med fagre ord. Man må sikre at kommunene rent faktisk får mulighet til å gjennomføre arbeidet, både ved at det overføres tilstrekkelige midler og kompetanse.
Det er viktig at midlene gis i form av rammetilskudd til miljøvernarbeid og ikke øremerkede midler, slik at kommunene selv kan foreta den ønskede prioritering av oppgavene. Midlene må ikke bare være av symbolsk karakter; de må gjenspeile de faktiske kostnader ved lokal miljøforvaltning.
Også her er det naturlig å vise til det som tidligere er nevnt om Trillemarka som eksempel på hvordan lokalmiljøet i denne saken har følt seg overkjørt.
4. Bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold
Regjeringen er opptatt av å bevare truede arter, herunder fjellreven. Det er viktig at Norge søker å bevare artsmangfoldet, herunder også for å sikre overholdelse av internasjonale forpliktelser.
Samtidig må ikke dette gå på bekostning av utmarksnæringens rammevilkår. Det er viktig at man søker å balansere målsetningene om artsmangfold med ønsket om å opprettholde et levedyktig utmarksnorge. Konflikten her må man være klar over, og det er viktig å lytte til de signaler og erfaringer som blir gitt av de berørte. Det er mye kunnskap i bygdene når det gjelder bruk og vern av naturen på en vettug måte.
Konflikten settes på spissen i rovdyrdebatten. Debatten og kursen for kommende rovdyrpolitikk stakes ut ved behandlingen av rovdyrmeldingen til våren. Det er imidlertid viktig at man ikke seperatbehandler disse problemstillingene, men ser det i sammenheng. Det er en sammenheng mellom dette tema og styrking av den lokale forvaltning. Problemstillingen har også sammenheng med å sikre friluftslivet som kilde til rekreasjon og økt livskvalitet.
Det er også en intim sammenheng mellom bruk og vern av natur, og flere ser dette i dag. Mange kulturlandskap er for eksempel verneverdige, men verneverdigheten skyldes jo nettopp bruken av naturen. Og uten fremtidig bruk – typisk gjennom beiting – forsvinner også verneverdiene. Da må det legges til rette for – for eksempel gjennom rovdyrpolitikken – at man også i fremtiden kan ha næringer som sikrer disse verneverdiene.
Forøvrig vil jeg vise til resolusjonen fra landsmøte i USS 7. – 8. mai i år, som ble enstemmig vedtatt og oversendt Miljøverndepartementet. Resolusjonen er også innsendt og utdelt de enkelte komitemedlemmene på forhånd”.
*****
Under høringen ble det stilt spørsmål fra komiteen om det er fremmet forslag til konkrete tiltak for å sikre at målsetningen oppnås. I den forbindelse har USS sendt følgende brev til komiteen:
”ÅPEN HØRING I ENERGI- OG MILJØKOMITEEN
Det vises til åpen høring 21.oktober om Rikets miljøtilstand, St. meld nr 25 ( 2002-2003), og USS oversendelse til komiteen i går.
USS – som representerer om lag 70 kommuner med store verneområder og andre statlige vernevedtak påpekte i sitt innlegg – og finner grunn til å gjenta – at det er et sterkt misforhold mellom regjeringens uttalte politikk om delegering av miljøvernoppgaver til lokalt nivå og fraværet av forslag til konkrete tiltak for å sikre at denne målsetningen kan nås. Fra flere av høringsinstansene ble det med rette etterlyst midler til kommunene for å kunne gjennomføre forvaltningsoppgavene på miljøvernsektoren.
Allerede på USS’landsmøte i 2001 ble det i landsmøteresolusjonen understreket betydningen av at kommunal miljøforvaltning må drives på et forsvarlig økonomisk grunnlag. ”Nei til kommunal dugnadsvirksomhet i natur- og miljøforvaltningen” var resolusjonens overskrift, og et samlet landsmøte understreket betydningen av at enhver statlig beslutning om myndighetstildeling innenfor miljøforvaltningen må følges av en utredning om de økonomiske konsekvenser for de berørte kommuner. Det ble henstilt til regjering og Stortinget å vise at de nye politiske signaler om lokal miljøforvaltning ikke bare blir politiske honnørord uten økonomiske realiteter.
Den åpne høringen avdekket at det både fra naturvernhold, fra næringshold og fra kommunalt hold nå er enighet om at kommunene og det lokalpolitiske miljø i større grad må trekkes med i natur- og miljøforvaltningen. Dette bygger på en felles erkjennelse av at natur- og miljøvernpolitikken ikke vil kunne lykkes uten denne lokale forankringen.
Særlig for kommuner med store verneområder blir det umulig å gjennomføre lokal forvaltning uten konkrete økonomiske overføringer til dette formålet.
USS ber komiteen drøfte dette spørsmålet, som trolig er et av de viktigste for å få gjennomført den ønskede statlige vernepolitikken. Det haster med en politisk avklaring, særlig fordi regjeringen har varslet økt og fremskutt innsats for så vidt gjelder nye verneområder.
Det er USS’s syn at et kommunalt næringsutviklingsfond vil kunne være et grep som både kan ivareta kommunenes behov for midler til forvaltning av vernebestemmelsene og kommunenes oppgaver knyttet til økt turistisk bruk av store verneområder. USS anmoder komiteen om å ta stilling til dette forslaget i sin innstilling.” |