|
Landbruksdepartementet har bedt Justisdepartementets lovavdeling om å vurdere dyrevernnemndenes vedtaksmyndighet, jf Lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern.
Justisdepartementet mener at dyreeier plikter å iverksette nødvendige og rimelige tiltak for å beskytte dyra mot rovviltskader. Justisdepartementet mener derimot at dyreeiers plikt til å beskytte dyrene ikke går så langt at man må avstå fra å bruke tradisjonelle beiteområder hvis han ikke har tilgang til andre tryggere beiteområder. Dyrevernnemndene kan derfor, ifølge Justisdepartementet, ikke treffe vedtak om nedsanking av dyr fra beite i slike tilfeller.
Nedenfor følger et utdrag av Lovavdelingens uttalelse. Først angis problemstillingen og deretter er selve konklusjonen inntatt. Dersom noen av USS' medlemmer ønsker hele uttalelsen kan dere ta kontakt med sekretariatet.
Tolking av hjemmelsgrunnlag - dyrevernloven §§ 2, 5 a og 24
Vi viser til brev 26. april 2002 der Landbruksdepartementet (LD) ber om Lovavdelingens uttalelse vedrørende dyrevernnemndenes vedtaksmyndighet, jf Lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern (dyrevl.).
Vi beklager at det av kapasitetsgrunner ikke har vært mulig å besvare henvendelsen tidligere.
I brevet reises det spørsmål om dyrevl. § 24 gir dyrevernnemndene tilstrekkelig hjemmel til å treffe "vedtak om dyr på beite på grunn av dyretragedier som skyldes rovdyr". I praksis forstår vi det slik at det så langt har vært aktuelt å pålegge saueeiere å hente inn dyr fra beite før beitesesongen er over på grunn av fare for rovdyrskader. Men dersom dyrevernloven generelt forplikter den som har ansvar for beitedyr til å hindre at disse utsettes for stor rovviltplage, vil nemndene også kunne nedlegge forbud mot slipping av beitedyr i utpekte områder med stor rovviltfare før beitesesongen innledes.
5. Konklusjon
Lovavdelingen antar etter dette at
1) Både dyrevl. § 5a nr. 3 og § 2 kommer til anvendelse på forholdet mellom beitedyr og faren for rovviltskader.
2) Tilsynsplikten etter § 5a nr. 3 og plikten til å hindre at dyr lider i utrengsmål etter § 2 er ikke så omfattende at pliktsubjektene - der ingen andre effektive tiltak forå redusere rovdyrskadene foreligger - er forpliktet til å avstå fra å benytte tradisjonelle beitearealer til beiting.
3) Dyrevl. § 24 gir ikke dyrevernnemndene hjemmel til å treffe vedtak om f.eks. nedsanking av dyr fra beite på grunn av rovdyrskader i situasjoner der den ansvarlige etter dyrevl. § 5a nr. 3 eller § 2 ikke er forpliktet til å avstå fra å benytte det aktuelle området til beiting.
Dersom Landbruksdepartementet mener det er nødvendig å utvide dyreeiernes plikter på dette området til også å omfatte en plikt til å oppgi utmarksareal som beiteormåde der rovdyrskadene ikke på annen måte kan reduseres til det akseptable, bør et forslag om nødvendig lovendring fremmes for Stortinget. |