LVK organiserer 173 kommuner som er berørt av vannkraftutbygging. LVKs interessearbeid er rettet inn mot kommunene som vertskap for kraftutbygging - mao kommuner som gjerne omtales som kraftkommuner.
Det har etter hvert oppstått flere myter om kraftkommuner som LVK ønsker å kommentere. Det er også behov for å kommentere hvilke prinsipper som bør gjelde for en eventuell inntektsutjevning:
Rike kraftkommuner?
Mange forbinder ordet "kraftkommuner" med rike kommuner.
Det er ikke dekning for å hevde at alle kraftkommuner er rike. Tall fra Kommunal- og regionaldepartementet for 2007 viser at omkring 80 % av LVKs medlemskommuner ligger under landsgjennomsnittet for inntekter pr innbygger. Det er kun 10 av LVKs totalt 171 medlemskommuner som har spesielt høye inntekter som følge av kraftutbygging. Et kjennetegn ved disse kommunene er lavt folketall. Når måleenheten på kommunale innetekter er inntekt per hode, gir det store utslag.
De spørsmål og saker som LVK jobber med gjelder prinsippielle spørsmål, knyttet til lovfestede ordninger som skal virke sammen med andre forvaltnings og rettighetsordninger. Det fører galt avsted dersom enkelte kommuner inntekter skal være avgjørende for de ordninger norsk vannkraftutbygging er tuftet på.
Vertskommuner og eierkommuner
Omlag 90 % av kraftforsyningen er offentlig eid, hvorav omlag halvparten av eierskapet er kommunalt eller fylkeskommunalt. En debatt om hvordan fordelingen av vår vannkraftformue bør være - er følgelig langt på vei en debatt om fordelingen mellom stat og kommune - og mellom eierkommuner og vertskommuner.
Selv om også enkelte av LVKs medlemskommuner også er eiere av (andeler) i lokale kraftforetak, utøves det lokale eierskapet i hovedsak av de større bygkommunene og fylkeskommunene. I media ser man likevel at vertskommune og eierkommune posisjonene blandes sammen, og ofte omtales også de større eierkommunene som kraftkommune.
Vertskommunenes rettigheter er forankret i ordninger som skriver seg tilbake fra begynnelsen av forrige årtusen - fra de første konsesjonslovene i 1909. Disse ordningene ble etablert i en tid forut for markedsliberaliseringen - og tar naturlignok ikke høyde for den voldsomme verdiøkningen våre fossefall har fått, blant annet som følge av verdens klimautfordringer. Eierne, dvs staten, bykommunene og fylkeskommunene, som mottar sine inntekter fra utbytte fra kraftverkene nyter godt av denne verdiøkningen. I en debatt om balansen mellom eierinntekter og vertsinntektene er det sentralt å ha dette perspektivet for øye.
Inntektsutjevning gjennom energilovgivningen eller skattelovgivningen?
De fleste av landets 430 kommuner har inntekter fra kraftutbygging, enten ved medeierskap i et kraftforetak eller fordi kommunen har kraftanlegg innenfor sine grenser og dermed mottar inntekter som vertskommune.
På samme måte som for eierkommunene kan inntektene for vertskommunene variere betydelig fra kommune til kommune, avhengig av anleggenes og inngrepenes størrelse i den enkelte kommune.
Med lokaldemokratiet og den lokale beskatningsretten vil kommunenes inntekter alltid variere. At skattegrunnlaget varierer fra kommune til kommune er ikke spesielt for kraftsektoren. Som påpekt over, skyldes de høye inntektene pr innbyggere som noen få kraftkommuner har, først og fremst at disse kommunene har et lavt folketall, sammenholdt med de store investeringene som er gjort i kraftproduksjonsanlegg. Det er derfor en kombinasjon av natur- og samfunnsforhold som gjør at skattegrunnlaget blir særlig stort i noen få kommuner, enten inntekten kommer fra kraftproduksjon, eller annen virksomhet.
Det statlige overføringssystemet - kommunene må sitte igjen med en netto fordel
Det er det statlige overføringssystemet for kommunene som må utjevne inntekter og utgifter mellom kommuner, slik at de samlede velferdstilbud til befolkningen blir mest mulig likt, uavhengig av bosted. Det er et spenningsforhold mellom den lokale beskatningsretten og de lokale inntektsordninger på den ene siden, og den statlige fordelingspolitikken på den andre siden. Dersom den statlige inntektsutjevningen går så langt at kommunene ikke har noen netto inntekt igjen fra en kraftutbygging er den lokale beskatningsretten gjort illusorisk. Den lokaldemokratiske tanken påføres med dette et alvorlig nederlag, og kraftkommunene vil bare sitte igjen med naturinngrepene og ulempene. En slik utjevning vil også frata kommunesektoren ethvert insentiv til å gå inn for utbygging av fornybar energi i form av vannkraft.
Grunnlaget for kraftkommunenes inntekter
Det har gjennom hele vannkraftens historie vært tverrpolitisk enighet om at kommuner som avstår sine naturressurser til storsamfunnet, skal gis vederlag for dette i form av skatter, rett til kraft mv. Ordningene til vertskommunene er forankret i lov og stadfestet gjennom Høyesteretts praksis. Kommunene vederlag må være like varige som de naturinngrepene som følger av kraftutbygginger av en viss størrelse.